24. juni
Jeg skriver om tungsinnet for å unnslippe tungsinnet; den som dissekerer sinnets rørelser og setter navn på dem, har allerede halvveis avvæpnet dem.
Melankoliens anatomi (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Jeg skriver om tungsinnet for å unnslippe tungsinnet; den som dissekerer sinnets rørelser og setter navn på dem, har allerede halvveis avvæpnet dem.
En nedstemthet du først har beskrevet godt, kommer annerledes tilbake. Du kjenner den igjen fortere: trettheten sent på ettermiddagen, motviljen mot oppringninger, tilbøyeligheten til å regne alt som ligger foran deg, som nytteløst på forhånd. Du vet hvordan den pleier å forløpe, og at den hittil alltid har gitt seg igjen. Det tar fra den en del av makten.
Samtidig får beskrivelsen et eget liv. Jo oftere du bruker den, i samtaler eller bare for deg selv, desto glattere blir den. Den får vendinger som har vist seg å fungere, kanskje til og med en liten pointe. Etter hvert forteller du mindre om det som foregår i deg akkurat nå, enn om det du allerede vet om det.
Navnet virker da i to retninger. Det holder følelsen på avstand, og samtidig innreder det en bolig for den. Om en ny tyngde virkelig er den gamle, er vanskelig å prøve med de velkjente ordene. De passer nesten alltid.
Noen ganger merker du forskjellen på en liten ting som ikke finnes i historien din: Denne gangen er det ikke oppringningene som plager deg, men stillheten etterpå.
