23. juni
Tusenvis av ting trenger seg i dette øyeblikk inn på sansene mine og blir likevel aldri en del av det jeg opplever. Hvorfor? Fordi de ikke angår meg. Det jeg opplever, er det jeg samtykker i å legge merke til. Bare det som blir lagt merke til, former sinnet.
Psykologi (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Tusenvis av ting trenger seg i dette øyeblikk inn på sansene mine og blir likevel aldri en del av det jeg opplever. Hvorfor? Fordi de ikke angår meg. Det jeg opplever, er det jeg samtykker i å legge merke til. Bare det som blir lagt merke til, former sinnet.
Når du snakker med noen om en reise dere har gjort sammen, kan det hende dere husker forskjellige reiser. Du tenker på krangelen på stasjonen, den andre på bakeriet med de altfor søte hornene. Ingen av dere tar feil. Dere var på samme sted og tok likevel ikke med dere det samme.
Du kunne kalle det et valg, bare at du ikke valgte. At krangelen opptok deg lenger enn bakverket, skyldtes noe som var der allerede før reisen: det som pleier å angå deg. Dette samtykket skjer før enhver beslutning, og innenfra ser det ut som ren sansning.
Der ligger vanskeligheten. Du kan sette deg fore å legge merke til andre ting. Men det du overser, melder seg ikke som en forsømmelse. Det mangler bare, uten å etterlate noe hull.
Noen ganger viser noen deg det. Da husker du plutselig hornene igjen, eller tror i hvert fall at du gjør det, og kan ikke lenger si om bildet kommer fra din egen hukommelse eller fra den andres fortelling.
