19. juni
I hans vilje er vår fred. Den er havet som alt strømmer til, det han skaper og det naturen beveger.
Den guddommelige komedie – Paradiso (fritt gjengitt)
Lyttemodus
I hans vilje er vår fred. Den er havet som alt strømmer til, det han skaper og det naturen beveger.
Noen ganger faller noe bort som du hadde innstilt deg på. Det kommer et avbud, eller toget går ikke. Etter den første irritasjonen merker du noe uventet: lettelse. Du ville jo gjerne ha den kvelden. Men du ville også ha måttet holde den ut, være presis, pratsom, våken.
Denne lettelsen er tvetydig. En del av den er bare avlastning. Det var ikke du som meldte avbud, så du trenger ikke forklare noe. En annen del er vanskeligere å gripe. For et øyeblikk trenger du ikke være opphavet til alt som skjer. Noe annet har bestemt, og det som gjenstår for deg, er å si ja til det.
Utenfra ser de like ut. Men den ene lettelsen håper i det stille å slippe unna slik oftere. Den andre lar ikke viljen din forsvinne. Den gir den bare en uvant retning: Nå retter den seg mot noe du ikke selv har lagt opp til. Hvor mye ro det kan ligge i det, merker du knapt så lenge du bestemmer alt selv.
Du tar av deg skoene igjen. Hvilken av de to lettelsene det var, viser seg kanskje først i hvordan du tilbringer kvelden som nå er din, uplanlagt.
