11. juni

Når noe tungt rammer deg, vil andre ofte vite hvordan du takler det. Det ærlige svaret er som regel mer rotete enn spørsmålet gir inntrykk av. Én dag holder du deg fattet, den neste får en ødelagt kaffetrakter deg til å gråte.

Over det som skjer med deg, rår du ikke. Over det du føler underveis, overraskende lite. Tilbake står spørsmålet om hva du gir det som har skjedd, lov til: om det skal få avgjøre hvem du fortsatt stoler på, hva du tror du klarer, hvordan du snakker om deg selv. Der ligger et smalt spillerom, og det er ikke like bredt hver dag.

Det blir kinkig når det å ikke gi etter blir en plikt. Den som setter seg fore å virke ubrutt, skjuler gjerne sprekkene også for dem som kunne ha hjulpet. Utenfra ser styrken da ut som før. Men ingen kommer lenger nær nok til å merke hvor mye den koster.

Noen ganger er det nettopp en innrømmelse som gir deg noe av spillerommet tilbake. Du sier til noen at du ikke har det bra, og hører samtidig din egen stemme. Den lyder fastere enn du hadde ventet.