10. juni

Når noen sier til deg i en tung uke at du kommer til å le av det senere, hjelper det sjelden. Setningen hopper over nettopp den tiden som fortsatt ligger foran deg. Den trøster med et tilbakeblikk som ennå ikke finnes.

Likevel tenker du faktisk tilbake på enkelte vanskelige perioder med en merkelig hengivenhet. Glad var du ikke den gangen. Men livet var trangt i den tiden, og nettopp derfor oversiktlig. Det fantes bare neste skritt, og de som hjalp deg med det, la du merke til, fordi det ellers var lite plass til noe annet.

Helt ærlig er dette minnet likevel ikke. Varmen beholder det, varigheten mister det. Alle kveldene da ingenting ble bedre, krymper til én eneste setning som er fin å fortelle.

Kanskje er det til og med nådig. Men det betyr også at blikket i ettertid ikke kjenner selve tiden. Hvor lenge det kjentes å holde ut, vet bare den som står midt oppi det. Og den lengden finner han knapt igjen senere.