7. juni
Stå fast, o hjerte: selv sorgens lengste natt / venter morgenen ut. / Den som vet at hvert mørke tar slutt, / holder også mørket ut.
Divanen (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Stå fast, o hjerte: selv sorgens lengste natt / venter morgenen ut. / Den som vet at hvert mørke tar slutt, / holder også mørket ut.
Når du tenker tilbake på en vanskelig tid som ligger bak deg, husker du som regel hvordan den forløp: hvordan det begynte, hva som hjalp, når det ble lettere. Den har fått en form, med begynnelse og slutt. Hvor lang den føltes mens du var midt i den, er nesten umulig å hente tilbake.
Derfor er tidligere erfaringer en merkelig trøst. De viser deg at du har kommet deg ut før. Samtidig får de det du står i nå, til å virke uvanlig langt, for bare det har ennå ingen form. Ved siden av de avsluttede historiene ser det ut som den ene som ikke passer inn.
Kanskje er det å vite at noe tar slutt, vanskeligst å bruke nettopp når du skulle trengt det. Du vet det jo, men det snakker med stemmen fra etterpå. Noen ganger hjelper heller noe mindre i øyeblikket: at denne kvelden går over, at du har en avtale på torsdag der du ikke trenger å løse noe.
En dag kommer du til å fortelle også om denne tiden i kortversjon. Om du vil synes det er greit, vet du ikke ennå.
