4. juni
Hvis ikke jeg er for meg selv, hvem er da for meg? Men hvis jeg bare er for meg selv, hva er jeg da? Og hvis ikke nå – når?
Fedrenes ord (Pirkei Avot) (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Hvis ikke jeg er for meg selv, hvem er da for meg? Men hvis jeg bare er for meg selv, hva er jeg da? Og hvis ikke nå – når?
Å stå opp for deg selv og å være der for andre lar seg forbausende godt regne opp mot hverandre. Du vil be om tid til ditt eget arbeid, men ikke nå, når alle allerede er tynt bemannet. En venninne vil du hjelpe med flyttingen, men først når din egen uke er blitt oversiktlig igjen. Begge grunnene er anstendige. Ingen av dem er løgn.
Det blir vanskelig fordi de støtter hverandre. Hensynet til andre unnskylder at du utsetter deg selv. Omsorgen for deg selv unnskylder at du utsetter andre. Slik oppstår en likevekt som utenfra ser ut som besindighet. Du veier for og imot, ingen blir snytt – bare skjer det lite på begge sider.
Selve avveiningen er ikke gal. Det finnes uker da bare det ene går. Et regnestykke som alltid går opp, er likevel underlig. Kanskje går det bare opp fordi ingenting noen gang blir betalt i det.
Venninnen har nå fått en dato for flyttingen. Den ligger i en uke som ennå ikke er oversiktlig.
