31. mai
Fortuna tar tilbake det hun har lånt ut – eiendom, navn, gunst. Men deg selv har hun aldri gitt deg; derfor kan hun heller ikke ta deg fra deg selv.
Filosofiens trøst (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Fortuna tar tilbake det hun har lånt ut – eiendom, navn, gunst. Men deg selv har hun aldri gitt deg; derfor kan hun heller ikke ta deg fra deg selv.
Når du presenterer deg et sted, kommer det som regel en setning nummer to etter navnet: hva du driver med, hvor du hører til. Den er så innøvd at du knapt legger merke til den. Først når den en dag ikke stemmer lenger, oppstår det et lite hull akkurat der. Da merker du hvor mye den har ordnet for deg til nå.
Det ville vært bekvemt å anta at det egentlige ligger under, urørt og helt. Men så rent lar det seg ikke skille. En stilling, et rykte, andres velvilje har preget tonen din, vanene dine, til og med hva du legger merke til. Noe av det blir værende, selv om grunnen til det for lengst er borte.
Kanskje er det som ikke kan tas fra deg, derfor heller ikke noe du eier. Det ligger ikke klart som en reserve du kan ty til i nødsfall. Snarere viser det seg først i selve hullet: om du raskt fyller det med neste tittel, eller holder ut en stund at setning nummer to mangler. Hva du finner der, vet du ikke på forhånd.
En kveld spør noen deg hva du driver med. Du begynner å svare.
