25. mai
Om tusen år, hvem vil da fortsatt snakke om ære og skam? Bare én ting bekymrer meg til sist: at jeg mens jeg levde, ikke drakk nok av øyeblikkets vin.
Elegier over meg selv (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Om tusen år, hvem vil da fortsatt snakke om ære og skam? Bare én ting bekymrer meg til sist: at jeg mens jeg levde, ikke drakk nok av øyeblikkets vin.
Midt i en vellykket kveld kan det hende at du allerede forteller om den. Du sitter fortsatt ved bordet, og inni deg tar setningen allerede form, den du skal bruke når du forteller om kvelden i morgen. En del av deg har gått i forveien for å se hvordan det hele tar seg ut utenfra.
Denne indre reporteren trenger ikke noe stort publikum. Han nøyer seg med noen venner, en melding, noen ganger bare din egen hukommelse, som senere skal ordne det du har opplevd. I det små stiller han det samme spørsmålet som ellers avgjør omdømme og blamasje: Hvordan kommer dette til å ha vært?
Helt kvitt ham blir du ikke, og kanskje vil du heller ikke det. Å fortelle er en måte å la andre få ta del på. Noe blir først virkelig ditt når du har gitt det videre.
Det blir vanskelig der fortellingen er raskere enn opplevelsen. Da har du tatt vare på en kveld i en form som er lett å fortelle, og husker ikke lenger helt hvordan det var da noen lo ved siden av deg og du ennå ikke visste hvorfor.
