18. mai

Hva du kan, vet du bare omtrent i rolige tider. Du har en forestilling om det, støttet på ting som har lyktes. Men noe av det lyktes fordi ingenting sto i veien. Om roen din er en ferdighet eller bare en følge av gunstige omstendigheter, er nesten umulig å avgjøre innenfra.

Først når noe går galt, får du et svar: når en plan går i oppløsning, noen plutselig trenger deg og det ikke er tid til å tenke seg om. Det blir ikke alltid slik du hadde håpet. Noen ganger er du roligere enn du hadde trodd deg i stand til. Noen ganger hever du stemmen der du trodde du var besindig.

Det rare er hva som da får det til å gå bra. Sjelden selve øyeblikket. Heller vaner du lenge har sett på som uvesentlige: hvordan du lytter, om du tar ting i tur og orden, om du har lært å be om hjelp. Den vanskelige situasjonen frambringer lite nytt. Den viser hva de begivenhetsløse ukene har etterlatt seg.

Ønske deg en slik prøve kan du likevel ikke. At det var en, merker du som regel først etterpå.