12. mai
Ved sin hustrus grav satt Zhuangzi, slo på trommen og sang. Fødsel og død, sa han, veksler som vår og høst.
Den sanne boken fra det sørlige blomsterlandet (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Ved sin hustrus grav satt Zhuangzi, slo på trommen og sang. Fødsel og død, sa han, veksler som vår og høst.
Etter et tap kommer den første lettheten ofte uanmeldt. Du ler av en bemerkning før du har tenkt over om du er i humør til å le. Eller du merker en ettermiddag at det har gått timer siden du sist tenkte på den som er borte.
Det kan kjennes som et svik. Sorgen var tung, men den holdt en forbindelse ved like. Så lenge den farget alt, var den andre fremdeles til stede i hver dag. Når den slipper taket, ser det ut som om også han rykker et stykke lenger bort, og det er din egen hverdag som lar ham gå.
Likevel er det ikke gitt at nærheten hang sammen med smerten. Kanskje skifter den bare form. En sang dere begge kjente, kan en dag glede deg igjen, uten at gleden stenger ham ute. Noe av latteren gjelder til og med ham: en vending han ville ha brukt, en vits bare han ville ha skjønt.
Sikkert kan du ikke vite det. Og noen dager er tyngden bare der igjen, uten å spørre om du regnet med den akkurat da.
