7. mai
Den vises sinn ligner et speil: Det holder ingenting fast og avviser ingenting, tar imot tingene slik de kommer, og beholder ikke noe spor.
Den sanne boken om den vellende urgrunn (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Den vises sinn ligner et speil: Det holder ingenting fast og avviser ingenting, tar imot tingene slik de kommer, og beholder ikke noe spor.
Når du har vært urettferdig mot noen, ønsker du kanskje at han skal møte deg uten forbehold dagen etter. Ingen forsiktig tone, ingen avstand som først må krympe igjen. Det dårlige øyeblikket ditt skal ikke ha satt noe avtrykk i ham.
Med en setning du har tenkt lenge over, eller en gave som betydde noe for deg, ønsker du deg det motsatte. Den skal bli værende. Noen skal huske den senere og kanskje gi noe av den videre.
Den samme evnen fortoner seg altså for deg én gang som raushet og en annen gang som likegyldighet, alt etter hva du selv har lagt i den. Hos deg selv er det knapt annerledes. Å ikke bære nag over en krenkelse faller deg kanskje lettere, nå som du i det hele tatt holder på mye i kortere tid. Om det er sinnsro eller en slags tretthet, er vanskelig å skille innenfra.
Kanskje ligger forskjellen mindre i glemselen enn i øyeblikket før: om noe har nådd helt fram til deg før det forsvinner.
Den som møter deg uanfektet etter krangelen, kommer heller ikke til å ta vare på gaven din på noen annen måte. Likevel kan han ha hørt deg helt nøyaktig.
