4. mai
Ved alt som gleder deg, si til deg selv hva det er. En krukke du er glad i? Går den i stykker, blir du ikke rystet. Kysser du barnet ditt, broren din – si til deg selv: Det er et menneske du kysser. Dør det, går ikke du i stykker.
Lille håndbok i moral, 3
Lyttemodus
Ved alt som gleder deg, si til deg selv hva det er. En krukke du er glad i? Går den i stykker, blir du ikke rystet. Kysser du barnet ditt, broren din – si til deg selv: Det er et menneske du kysser. Dør det, går ikke du i stykker.
Noen tap varsler seg lenge i forveien. Du har tid til å forberede deg, du sier det høyt, kanskje spiller du det til og med gjennom. Når det så skjer, er det faktisk ingenting som begynner å gli. Bakken holder. Det gjør vondt likevel, på en måte som kunnskapen ikke har nådd fram til.
Her kan kanskje et skille hjelpe. Rystet blir du der noe brister uten at du merker det: den stille antakelsen om at noe skulle bli værende. Den antakelsen kan du prøve og legge fra deg, og det er en virkelig lettelse. Sorgen bygger derimot ikke på noen feiltakelse. Den gjelder det som var, ikke det du feilaktig ventet deg.
Blander du sammen de to, kan forberedelsen bli en stille tilbaketrekning. Du trekker deg unna allerede nå for å miste mindre senere, og mister underveis noe av den tiden som ennå er der.
Av og til sier noen om noe de fortsatt har: «Dette kommer jeg til å savne.» Det høres ikke ut som avstand, mer som noen som ser nærmere etter.
