29. april
Alt du håper å nå ad omveier, kan du gi deg selv allerede nå – om du ikke selv nekter deg det: la det som har vært, hvile, overlat det som kommer, til forsynet, og rett bare det som er nå, inn etter rettferdighet og besindighet.
Selvbetraktninger XII,1
Lyttemodus
Alt du håper å nå ad omveier, kan du gi deg selv allerede nå – om du ikke selv nekter deg det: la det som har vært, hvile, overlat det som kommer, til forsynet, og rett bare det som er nå, inn etter rettferdighet og besindighet.
Noe utsetter du ikke fordi det er vanskelig. Du utsetter det fordi det ennå ikke virker som om du har krav på det. Først skal en gammel sak være oppklart, først skal det være avgjort hvordan det går videre. Da, forestiller du deg, kunne du være rolig, raus og oppmerksom på det som ligger rett foran deg.
Men betingelsene fornyer seg. Er ett spørsmål besvart, venter allerede det neste, og roen flytter seg lenger bak sammen med dem. Den blir en belønning du sparer til en tilstand som kanskje aldri kommer til å finnes slik.
Det vanskelige er at det som har vært, ikke faller til ro fordi du ønsker det. En uløst krangel forblir uløst. Å la den hvile ville ikke bety å erklære den avsluttet. Du ville bare ikke lenger gjøre den til en forutsetning for hvordan du snakker med noen i dag.
Kanskje er det nettopp dette mennesket som sender deg en uviktig melding og spør om et tidspunkt. Du kunne svare kort, med det gamle forbeholdet ennå i tonen. Du kunne også bare foreslå tidspunktet.
