23. april

Etter en samtale med noen som har snakket godt til deg, føler du deg ofte stødigere. Bekymringen var nettopp stor, nå virker den overkommelig. Neste morgen er det noen ganger lite igjen av det. Tryggheten hang tydeligvis ved stemmen hans, og uten den synker det hele sammen igjen.

Det taler ikke mot samtalen. Ingen står helt uten andre. Mye av det du stoler på i dag, var det en gang noen som sa for deg. Forskjellen ligger et annet sted: En setning fra en annen kan bare støtte deg så lenge den blir sagt. Eller så kan du med tiden tenke den selv, med egne ord og også på dager da du ikke liker den noe særlig.

Utenfra er det knapt mulig å se forskjell, og innenfra ikke med en gang. Om en trygghet er din, merker du sjelden i det øyeblikket noen gir deg den. Heller senere, når du trenger den og ingen er der og gjentar den.

Av og til oppdager du da at du for lengst sier en setning annerledes enn mennesket du har den fra.