22. april

Når noe blir tatt fra deg, teller du først det som mangler. Det er ikke mangel på sinnsro, men nøyaktighet: Du hadde det, og nå har du det ikke lenger. Den som i det øyeblikket forsikrer deg om at det viktigste jo er i behold, trøster som regel heller seg selv.

Senere kan du likevel legge merke til noe merkelig. Det som klarte seg gjennom tapet, er sjelden det du hadde sikret med særlig omhu. Det er heller det som aldri helt var ditt: en sang du kan utenat, måten du ser på, måten en ettermiddag langsomt glir over i kveld på. Ingen kunne ta det med seg, fordi du selv aldri har eid det.

Denne oppdagelsen er tvetydig. Den gir lettelse, og den gjør deg litt skamfull. Du har brukt mye oppmerksomhet på ting som kan bæres bort, og forholdsvis lite på det som blir uansett, nettopp fordi det ikke krever noen beskyttelse.

Det betyr ikke at eiendeler er likegyldige. Med det ingen kan ta fra deg, betaler du ikke husleie. Men neste gang du låser noe, vet du omtrent hva låsen ikke trenger å beskytte.