13. april
Det våpenskjold priser, det makt og skjønnhet gir, alt rikdommen noen gang skjenket – det venter på samme time. Ærens stier fører alle bare til graven.
Elegi skrevet på en kirkegård på landet (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Det våpenskjold priser, det makt og skjønnhet gir, alt rikdommen noen gang skjenket – det venter på samme time. Ærens stier fører alle bare til graven.
Tanken på at alt blir likt til slutt, kommer sjelden på et passende tidspunkt. Den melder seg gjerne når en annen nettopp har oppnådd noe: en forfremmelse, et hus, et navn som plutselig dukker opp overalt. Da føles den nesten som rettferdighet. Når det går godt for deg selv, holder den seg påfallende tilbake.
Likevel gjør den ingen forskjell. Det den trekker fra glansen til andre, tar den også fra det du henger ved: kanskje et arbeid du er stolt av, eller en setning noen sa til deg for mange år siden og som du ikke vil glemme. Den som trekker frem forgjengeligheten mot andres suksess, tar i bruk et verktøy som ikke lar seg låse til én retning.
Til å sammenligne duger tanken derfor dårlig. Den sier ikke hvem som levde det beste livet. Den sier bare at ingen reviderer regnskapet til slutt. Om det er en krenkelse eller en lettelse, kommer an på hva du nettopp ville bokføre.
Neste gang noen gratulerer deg, blir du glad likevel. Det endrer tanken forbausende lite på.
