6. april
Elven renner uten ende, og likevel er vannet aldri det samme. Der vannet samler seg, flyter det skum: her går en boble i oppløsning, der dannes en ny. Slik er det også med menneskene og boligene deres.
Opptegnelser fra min hytte (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Elven renner uten ende, og likevel er vannet aldri det samme. Der vannet samler seg, flyter det skum: her går en boble i oppløsning, der dannes en ny. Slik er det også med menneskene og boligene deres.
Om et vennskap som har vart i mange år, sier du kanskje at det har holdt. Ordet høres ut som noe fast. Men i all den tiden har dere knapt hatt den samme samtalen to ganger. Det dere før kunne snakke om til langt på natt, kommer ikke opp lenger, og dere ler av ting som ikke engang fantes den gangen.
Kanskje er det nettopp derfor det har holdt. Hadde vennskapet blitt værende ved de første temaene sine, ville det før eller siden ikke lenger ha funnet dere. Å vare og å forbli det samme er to forskjellige ting, og noen ganger utelukker det ene til og med det andre.
Det vanskelige er at det innenfra knapt lar seg avgjøre om noe forvandles eller ebber ut. Begge deler skjer stille, i mellomrommene mellom to møter, som blir litt lengre, eller ikke. Ikke noe øyeblikk melder fra om at forandring har blitt til en slutt. Ofte er det først i ettertid du kaller det ene utvikling og det andre tap, alt etter hvordan det endte.
Neste gang dere møtes, sitter det en overfor deg som du har kjent lenge. Om du fortsatt kjenner ham, får du ikke vite av de gamle samtalene.
