4. april
Veien opp går først ned. Den som krysser den mørke skogen og dypet, trer til slutt ut igjen — for å se stjernene på nytt.
Den guddommelige komedie (Inferno) (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Veien opp går først ned. Den som krysser den mørke skogen og dypet, trer til slutt ut igjen — for å se stjernene på nytt.
I ettertid får en vanskelig tid ofte en retning. Du forteller om den som perioden før noe klarnet, og fortellingen stemmer til og med. Men den gangen fantes ikke denne retningen. Du gikk ikke nedover for å komme fram et sted. Du gikk videre fordi det hadde vært enda verre å bli stående.
Denne forskyvningen i tid gjør det vanskelig å snakke med noen som står midt oppi det. Setningen om at alt dette en dag vil gi mening, kommer fra ditt senere ståsted. For den andre er den en påstand om et sted som ikke kan ses derfra. Noen ganger høres den til og med ut som en oppfordring til å være takknemlig allerede nå.
Dessuten finnes det tider som ingenting kommer ut av. De bare tar slutt. At du ser noe klarere i ettertid, skyldes kanskje mindre det du ble vist underveis, enn at du endelig har krefter igjen til i det hele tatt å se.
Til slutt venter det da ofte ingen innsikt. Du legger igjen merke til ting som var der hele tiden, og du kan ikke si om de har forandret seg.
