3. april
Tingene berører ikke sjelen; de står utenfor og ubevegelige. Uroen vår kommer bare fra oppfatningen i vårt indre.
Selvbetraktninger V,19 (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Tingene berører ikke sjelen; de står utenfor og ubevegelige. Uroen vår kommer bare fra oppfatningen i vårt indre.
En setning, sagt i forbifarten på et møte, kan følge deg langt ut i natten. Den ble sagt én gang. Du gjentar den, prøver tonefallet, fyller inn det som kanskje var ment. Etter hvert er den lengre enn hele samtalen.
Så slår det deg at setningen selv for lengst har sluttet å gjøre noe. Arbeidet er det du som gjør. Den innsikten kan lette. Men den kan også skape en ny uro: Hvis det er du som holder setningen våken, burde du jo bare kunne slippe den. At du ikke klarer det, blir en ny bebreidelse, denne gangen mot deg selv.
Å legge merke til hvor uroen din oppstår, er likevel noe annet enn å legge deg den til last. Det ene gjør den lettere å gjennomskue. Det andre gir den bare enda en setning du kan gjenta om natten, med det samme prøvende tonefallet.
Kanskje ligger du likevel våken en stund til. Setningen høres nå ganske mye ut som deg.
