2. april

I vrede mangler du sjelden ord. Setninger du ellers leter lenge etter, ligger plutselig klare, skarpe og fullstendige. Hver innvending fra den andre ser bare ut til å bekrefte det du allerede visste. Det kjennes mindre som forvirring enn som en uvant klarhet.

Nettopp derfor er den så vanskelig å kjenne igjen. En rus som kjentes som omtåkethet, ville du ha mistrodd. Denne kjennes som om du endelig ser klart. Du lytter riktignok, men bare for å finne ditt neste argument.

Når det er over, sitter du igjen i en ubehagelig situasjon. Grunnen var ofte ikke innbilt. Noe var virkelig urettferdig, og vreden din merket det raskere enn tålmodigheten din. Men du kan ikke lenger si setningene dens slik du sa dem. De hørte til en visshet som nå føles fremmed, selv om den var din.

Når du tar opp urettferdigheten igjen i morgen, kommer du til å snakke langsommere. Om den da fortsatt høres like tydelig, vet du ikke.