31. mars
Alt som kommer, tar jeg imot – døden like villig som fødselen. Et gresstrå er ikke mindre for meg enn stjernenes gang.
Gresstrå (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Alt som kommer, tar jeg imot – døden like villig som fødselen. Et gresstrå er ikke mindre for meg enn stjernenes gang.
Om morgenen leser du om et jordskjelv med mange døde. Midt på dagen irriterer du deg i en halvtime over en glidelås som har satt seg fast. Om kvelden legger du merke til hvor ulik plass de to tingene har fått i dagen din, og det er litt ubehagelig.
Du kjenner en rangordning som utvilsomt stemmer. Skjelvet er viktigere. Men oppmerksomheten din følger ikke den ordningen. Den blir hengende ved det som kommer deg mellom fingrene, det som kan tas på og kanskje ennå kan fikses.
Du kunne avfeie det som smålighet. Men glidelåsen har ikke tatt noe fra skjelvet. Den har lagt beslag på deg på en annen måte, nærmere og grovere. Hvis du skulle veie hver ting etter hvor viktig den er før du fikk lov til å legge merke til den, ville det ikke blitt mye igjen av dagen.
Dermed er forlegenheten likevel ikke ute av verden. Den har sin egen grunn: Du vil at det store også skal ta stor plass i deg, og merker at det ønsket ikke så lett lar seg oppfylle.
Neste morgen sitter glidelåsen fast igjen. Denne gangen drar du langsommere, og nyhetene ligger fortsatt uleste på bordet.
