30. mars

Noen ganger blir noen glad for å se deg uten at du skjønner hvorfor. Du har ikke hatt med deg noe, har fortalt lite, kanskje til og med vært i dårlig humør. Likevel får du høre idet du går: Så fint at du var her. Du hører deg selv svare noe sånt som «Jeg var ikke noe godt selskap i dag», som om du fortsatt måtte gjøre opp regningen.

Den refleksen røper noe. Anerkjennelse du har gjort deg fortjent til, vet du å håndtere. Du vet hva den gjelder, og aner hvordan du kan beholde den. En hengivenhet som ikke hviler på det du får til, kan du derimot verken arbeide deg til eller sikre deg. Den krever heller ikke noe av deg, og nettopp derfor er den vanskelig å ta imot. Du finner ikke noe sted der du selv kunne gjøre noe for den.

Den andre veien er det heller ikke lett å se klart. Når du er glad i noen, kan du knapt si hvor mye av det som henger på vennligheten hans, vittigheten hans, på det han gjør lettere for deg. Om noe ville bli igjen hvis alt det falt bort, finner du ikke ut ved å tenke.

Kanskje først en dag han ikke har med seg noe, forteller lite og er i dårlig humør – og du likevel er glad for at han kom.