28. mars

Noe av det som føles som karakteren din, er først og fremst noe du har gjentatt svært mange ganger. Du sier raskt ja når noen ber deg om noe, og tror det er hjelpsomhet. Først når du en gang ber om en dags betenkningstid, merker du hvor fast det gamle svaret sitter. Den nye setningen kommer stivt over leppene, nesten som spilt.

Her ligger en vanskelighet som er lett å overse: Det uvante føles uekte, det vante ekte. Men i begynnelsen virker bare det naturlig som du allerede har gjort tusen ganger. Om det svarer til den du er, sier denne følelsen lite om. Den måler øvelse, ikke tilhørighet.

Dermed blir likevel ikke motsatt retning automatisk riktig. Den som lenge har sagt ja for fort, kan en tid nøle for ofte og er ikke friere av den grunn. Med tiden blir kanskje det nye svaret selv en vane, og da måtte du stille spørsmål ved det også.

En dag ber noen deg om noe, og et øyeblikk vet du ikke hvilken av de to setningene som vil komme. Ingen av dem ligger klar.