25. mars

Noen ganger er det først på samtalene du fører med deg selv, at du merker at noe for lengst er avgjort. Du formulerer fortsatt innvendinger mot en endring som allerede gjelder, og fører samtaler der du endelig får siste ord. Selve saken endrer seg ikke av det. Det er bare oppmerksomheten din som vender tilbake til det samme stedet, igjen og igjen.

Det vanskelige er at denne tilstanden knapt lar seg gjenkjenne på forhånd. Motstand kan være fornuftig så lenge noe ennå er åpent; noe gir bare etter fordi noen ikke sa ja med en gang. Godtar du det for tidlig, forveksler du lett makelighet med sinnsro. Sier du imot for lenge, utgir du sårheten din for standhaftighet.

Å godta noe betyr ikke at du synes det er bra. Du kan fortsatt mene at en utvikling er feil, og likevel slutte å bestride den på nytt i hver eneste tanke. Først da blir det synlig hva som er mulig under de nye omstendighetene – kanskje lite, kanskje mer enn du trodde.

Forskjellen merker du ofte først i ettertid: en morgen da det gamle argumentet ikke er det første du kommer på.