23. mars

Når noen spør deg om kvelden hvordan dagen din var, er det ofte det som gikk galt, du kommer på først. Toget var forsinket, en avtale ble flyttet, samtalen du hadde gledet deg til, ble kort. Hver av disse småtingene måles mot en dag du omtrent hadde sett for deg om morgenen. Den dagen har aldri funnes. Likevel bruker du den som målestokk.

Når du klager, er du i denne forstand tro mot et utkast. Det er ikke bare smålig. I den tenkte dagen lå ønskene dine, og den som aldri sammenligner, ønsker seg kanskje også mindre.

Ønsker retter seg likevel fremover. Klagen holder fast ved dem når anledningen for dem allerede er forbi, og ved siden av denne dobbeltgjengeren ser den virkelige dagen alltid litt fattigere ut. Det den hadde som var dens eget, kommer ikke med i dette regnestykket, fordi det ikke sto noe sted i utkastet.

Neste morgen lager du igjen utkast til en dag, og det er som det skal være. Det blir vanskelig først om kvelden, når du skal si hvilken av dem som var din.