22. mars

Noe om deg selv får du først vite når de vante midlene mangler. Snakker du et fremmedspråk du bare halvveis behersker, merker du kanskje hvor ofte du ellers smetter unna med ironi. Nå mangler du ordene til det. Du sier ting mer rett ut enn du vil, og høres litt fremmed ut for deg selv.

Ved bare å tenke deg om ville du neppe ha funnet det. Det var jo med denne vanen du tenkte. Den viser seg først når den ikke lenger virker.

Dette blikket lar seg riktignok dårlig bestille. Begynner du på noe nytt bare for å lære noe om deg selv, blir du lett tilskuer til ditt eget forsøk. Da er du mer opptatt av innsikten du håper på, enn av selve saken. Men det uventede trenger nettopp de øyeblikkene da det uvante tar deg helt.

Og det er ikke alltid velkomment. Det du ser, gjelder ofte slett ikke det nye, men det gamle du vender tilbake til. Dagen etter snakker du ditt eget språk igjen. Ironien er straks på plass, og denne gangen legger du merke til den.