21. mars

Noen svakheter kjenner du så godt at du kan presentere dem som en egenskap. Du er nå en gang utålmodig, dårlig til å si nei, for rask til å dømme. Når du sier det, nikker de andre ofte, noen ganger ler de med deg. Setningen høres ærlig ut, og likevel koster den lite.

Den har nemlig en merkelig virkning: Den avslutter spørsmålet. Det som har fått et navn, virker forstått, og det som virker forstått, er det ingen som trenger å undersøke lenger. Svakheten blir en del av hvordan du beskriver deg selv, nesten noe du eier.

Annerledes er det når den overrasker deg. Du avbryter noen, selv om du nettopp hadde bestemt deg for å lytte, og merker det først på ansiktet til den andre. I det øyeblikket har du ingen ferdig setning om deg selv. Du vet bare at noe i deg var raskere enn hensikten din, og ikke hvorfor.

Det er ubehageligere enn noen innrømmelse og lar seg dårlig fortelle. Men her kan du spørre deg selv om noe du ikke allerede har tatt med deg svaret på.

Ved neste middag sier du kanskje igjen at du nå en gang er utålmodig. Det stemmer jo også.