15. mars
Vil du gjøre framskritt, så tål å bli ansett som tåpelig og enfoldig i ytre ting.
Håndbok i moral, 13
Lyttemodus
Vil du gjøre framskritt, så tål å bli ansett som tåpelig og enfoldig i ytre ting.
Et spørsmål som alle andre tydeligvis vet svaret på, stiller du som regel først når du har båret på det lenge nok. Til da nikker du. Nikkingen koster ingenting og får deg til å se kyndig ut. Du forstår bare ikke mer etterpå enn før.
Å lære noe betyr før eller siden å vise fram stedet der du ennå ikke kan det. Det er ubehagelig, mest fordi det ikke skjer i samme takt: Inntrykket du gjør, oppstår med en gang, forståelsen kommer senere, om den kommer i det hele tatt.
Ved siden av finnes det en annen, stillere forveksling. Ikke hvert forundret blikk betyr at du er på rett vei. Noen ganger har den andre rett og slett rett. Har du først vent deg til å bli ansett som enfoldig, kan nettopp det fortone seg som et bevis. Da lytter du like lite som den gangen du bare nikket.
Innenfra kjennes begge situasjonene nokså like: litt trass, litt skam.
Etter samtalen skriver du ned svaret. Det er kortere enn du hadde fryktet, og ett sted overbeviser det deg fortsatt ikke.
