14. mars
Elven renner uten opphold, og likevel er vannet aldri det samme.
Opptegnelser fra hytta mi (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Elven renner uten opphold, og likevel er vannet aldri det samme.
For mange år siden lovte du noen noe, helt som en selvfølge. Nå er dagen kommet da du skal holde det, og du merker at grunnene du hadde den gang, er blitt fremmede for deg. Gale er de ikke, bare fremmede. Den som lovte dette, visste ennå ikke mye av det du vet nå.
Den andre spør ikke om du fremdeles er den samme. Han husker ordet ditt, ikke hvordan du var til sinns den gang. For ham går det en linje fra den setningen og fram til i dag, en linje du knapt kjenner innenfra lenger.
Du kunne si at du har forandret deg, og det ville ikke engang være løgn. Men da ville ethvert løfte bare gjelde så lenge du ikke utviklet deg videre, altså knapt lenger enn en stemning.
Kanskje holder du altså ikke løftet fordi du har forblitt den du var. Det kan være stikk motsatt: Du har blitt en som kan stå inne for et tidligere menneske uten lenger helt å være dette mennesket.
Du ringer og sier at du kommer. Om du ville lovet det på nytt i dag, er det ingen som spør deg om.
