11. mars
Gjennom fiendeland, over snø og pass dro de – helt til ropet gikk gjennom rekkene: «Havet! Havet!» For den som ikke gir opp, åpner nøden til slutt veien hjem.
Anabasis (De ti tusens tog) (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Gjennom fiendeland, over snø og pass dro de – helt til ropet gikk gjennom rekkene: «Havet! Havet!» For den som ikke gir opp, åpner nøden til slutt veien hjem.
Under en lang anstrengelse kommer det noen ganger et punkt der ingenting endrer seg ved strekningen, men mye ved hva den betyr. Du er fremdeles like langt fra slutten som en time før. Men nå vet du at det finnes en i denne retningen.
Før så utholdenhet innenfra knapt annerledes ut enn stahet. Du fortsatte fordi det virket enda tyngre å slutte, ikke fordi du hadde gode grunner. Hadde noen spurt deg da hvorfor du ikke snudde, ville svaret ditt neppe ha vært særlig overbevisende. Om det var utholdenhet eller bare påståelighet, avgjøres først i ettertid, og da av noe som ikke lå i din hånd.
Det ligger en ubekvem rettferdighet i dette. Den samme iherdigheten som andre siden roser, ville uten det heldige utfallet ha sett ut som stivsinn, også for deg selv. Og den som snudde på samme sted, har kanskje ikke vurdert noe dårligere enn deg.
Når tegnet så kommer, er lettelsen så stor at du knapt kjenner utmattelsen lenger. Den er der likevel. Resten av veien går du med de samme bena.
