4. mars
Ta verden som den er, og du ser den som en gave. Når du takker, forvandles loddet ditt til en krone.
Centuries of Meditations (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Ta verden som den er, og du ser den som en gave. Når du takker, forvandles loddet ditt til en krone.
Når noen uventet gir deg noe, sier du kanskje først: «Det hadde du da ikke trengt.» Setningen er høflig, men den røper også et lett ubehag. En gave passer ikke inn i noe regnestykke. Du har ikke arbeidet for den, og du skylder ingen bestemt gjenytelse for den.
Med mye i livet ditt er det på samme måte, selv om ingen noen gang har rakt deg det: språket du tenker på, et menneske som tidlig hadde tro på deg, en kropp som stort sett er med på det du vil. Slike ting tilskriver du lett deg selv, som om du hadde gjort deg fortjent til dem. Eller du unnskylder dem halvveis, fordi andre ikke har dem.
Å takke ville være en tredje mulighet. Du ville verken bokføre det du har fått som en prestasjon eller gjemme det bort som et forsprang. Men også takknemlighet har en grense. Av deg selv kan du forvente den. Av noen som har fått lite, bør du ikke kreve den. Der blir den lett en oppfordring til ikke å klage.
Med deg selv kan du prøve. Neste gang du får en gave, kunne du rett og slett sløyfe den første setningen.
