2. mars

Om natten slår kjøleskapet seg av, og først da hører du at det har summet hele tiden. Stillheten etterpå er merkelig tydelig. Nå har den en kant.

Mye av det som omgir deg, legger du bare merke til i overgangene. En jevn lyd, en velkjent tilstand, en ro som har vart lenge: Så lenge de varer, merker du dem knapt. Det er først når noe begynner eller slutter, at de blir merkbare.

Av dette kunne du sette deg fore å bli mer oppmerksom og også høre det som forblir det samme. Men hvis du konsentrerer deg om å lytte i stillhet, hører du snart mest din egen lytting. Ventingen på et inntrykk fyller rommet der det kunne ha dukket opp.

Øyeblikket da du blir klar over noe, lar seg tydeligvis ikke fremkalle. Det kommer utenfra, i forbifarten, ofte gjennom en bagatell, og varer knapt lenger enn den.

Etter en stund starter kjøleskapet igjen. Du hører det ennå, så ikke lenger.