27. februar

Når noen spør deg hvorfor et bestemt menneske betyr så mye for deg, kommer du på grunner: måten den andre ler på, at den andre lytter, at den andre husker småting. Alt dette stemmer. Likevel høres listen, i det øyeblikket du sier den høyt, ut som en du kunne ha erstattet. Andre ler også slik, andre lytter også.

Det egentlige ser ut til å holde til nettopp der grunnene tar slutt. Det ligger noe dyrebart i det, men også en fristelse. «Det kan ikke forklares» kan like gjerne bety at du ennå ikke har sett godt nok etter. Noen ganger verner tausheten en hemmelighet, andre ganger bare en makelighet, og innenfra ser de to like ut.

Du kan altså spørre videre, etter en femte grunn og en sjette. Hver av dem gjør saken litt tydeligere. Ingen av dem gjør den mindre, så lenge du ikke tror den er den siste.

Til slutt sier du kanskje bare: fordi det er nettopp dette mennesket. Setningen begrunner ingenting. Likevel høres den annerledes ut enn i begynnelsen, da du ville ha sagt den i stedet for alle grunnene.