21. februar
Skjebnen unnslipper ingen. Men om du bærer det uforanderlige med knurr eller med fatning – det står til deg alene.
Sentenser (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Skjebnen unnslipper ingen. Men om du bærer det uforanderlige med knurr eller med fatning – det står til deg alene.
Sinne over noe som ikke lenger kan endres, har ofte en forbløffende utholdenhet. Du forteller om det for tredje gang, og hver gang høres det litt mer ut som en klage til en høyere instans. Som om det et sted fantes noen som fortsatt kunne prøve saken.
Kanskje er det den egentlige meningen med knurringen: Den er rettet til noen. Den holder liv i forestillingen om at noen har ansvaret, at det burde ha gått annerledes og derfor kanskje ennå kan bli annerledes. Så lenge du klager, har du ikke funnet deg i det. Det kan føles som om du holder fast ved det du hadde ønsket deg.
Å være fattet ville bety å gi opp den adressen. Det er vanskeligere enn det høres ut, for da mister også ønsket sitt sted. Galt var det jo ikke. Det har bare ikke lenger noen å henvende seg til.
Noen ganger merker du overgangen først på at du forteller historien igjen, og at den har blitt kortere. Ingen har gitt deg rett. Du venter bare ikke lenger på det.
