18. februar
Ved strandkanten, i bølgenes komme og gå, glemte jeg verden og meg selv – og var ikke annet enn der.
En ensom vandrers drømmerier (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Ved strandkanten, i bølgenes komme og gå, glemte jeg verden og meg selv – og var ikke annet enn der.
Noen ganger merker du ikke før du ser opp at det har gått en time. Du har sortert noe, tegnet eller hørt på noen, og i den tiden har ingen lagt merke til deg, ikke engang du selv. Mens det varer, kan du ikke nyte det. Så snart du tenker at nå er du helt oppslukt, er du det allerede ikke lenger.
Det rare er hvor mye dette ligner et annet slags fravær. På den vante veien hjem står du plutselig foran inngangsdøren og vet ikke lenger om lyset var rødt. Også da var du borte for deg selv. Også da husker du ingenting av det etterpå.
Forskjellen ligger ikke i hvor mye du husker, men i hvor du var i den tiden. På veien hjem var oppmerksomheten din ingen steder, eller den kretset rundt deg selv. I den andre timen hang den så fast ved noe at det ikke var plass til deg.
Det du merker det på, er som regel en liten ting. Lyset har forandret seg, og rommet virker et øyeblikk fremmed, som om du kom tilbake fra lenger borte enn fra bordet.
