16. februar

«Får jeg det til én gang, så er det bra.» Slike setninger sier du som regel før noe skjer: før et arbeid, en reise, en samtale du lenge har skjøvet foran deg. Setningen høres beskjeden ut, nesten som en handel. Bare dette ene, mer krever du ikke.

Så lykkes det faktisk, og en stund stemmer setningen. Du er tilfreds, og tilfredsheten føles ikke foreløpig. Etter noen dager melder det seg likevel et nytt ønske, bygd på nesten samme måte: én gang til, eller litt lenger.

Det er fristende å kalle den første setningen et selvbedrag. Kanskje målte den bare noe annet. Den påsto ikke at du ikke ville ønske deg noe mer etterpå. Den påsto at dette ene ikke trenger en fortsettelse for å ha verdi. Det som lyktes, er fortsatt lykket, selv om lengselen din ikke godtar det som en slutt.

Vanskeligere er det omvendte spørsmålet: Finnes det noe du allerede i dag kunne si har vært nok, selv om ingenting mer fulgte? Svaret blir forskjellig etter om du leter etter det en god eller en trett kveld.