15. februar
Alt som skjer, er like vanlig og kjent som rosen om våren og frukten om sommeren: slik også sykdom, død, baktalelse og lumske anslag – og alt som gleder eller bedrøver dårene.
Til meg selv IV,44
Lyttemodus
Alt som skjer, er like vanlig og kjent som rosen om våren og frukten om sommeren: slik også sykdom, død, baktalelse og lumske anslag – og alt som gleder eller bedrøver dårene.
«Det er ganske vanlig», sier legen, og du vet ikke helt om setningen beroliger eller sårer deg. Den betyr at det finnes erfaring, utprøvde veier, tall. Samtidig forsvinner noe i den som nettopp føltes helt ditt eget: natten da du lå våken, angsten med sin helt bestemte farge.
At noe er vanlig, tar ikke tyngden fra det. Et tap blir ikke lettere fordi millioner kjenner det. Det slutter bare å være en gåte som er rettet mot deg alene. Spørsmålet om hvorfor akkurat du, har ikke lenger noen å henvende seg til.
Det kan være en lettelse. Men det kan også gjøre deg mer ensom. Verden hadde en kategori for skrekken din før du visste om den, og den plasserer den der uten å stoppe opp.
Ute på venterommet sitter andre, antakelig hver med sitt vanlige. Du kan ikke se det på noen av dem.
