13. februar
«Vi holder oss aldri i nåtiden. Vi foregriper fremtiden, som om den kom for langsomt, og kaller fortiden tilbake for å holde den fast. Slik flakker vi omkring i tider som ikke tilhører oss, og tenker aldri på den eneste som virkelig er vår.»
Pensées (fritt gjengitt)
Lyttemodus
«Vi holder oss aldri i nåtiden. Vi foregriper fremtiden, som om den kom for langsomt, og kaller fortiden tilbake for å holde den fast. Slik flakker vi omkring i tider som ikke tilhører oss, og tenker aldri på den eneste som virkelig er vår.»
Fortiden har en fordel som nåtiden aldri vil få: Den er avsluttet. Du kan fortelle den, med begynnelse og vending, og selv en vanskelig periode får en form når du ser tilbake. Også fremtiden lar seg forme, i hvert fall i tankene. Du skisserer den, forkaster ett utkast og prøver et annet.
Nåtiden, derimot, er ennå uordnet. Om denne ettermiddagen blir god, vet du først senere. En samtale du fører akkurat nå, kan forbli ubetydelig eller vise seg å være begynnelsen på noe. Så lenge du er midt oppi den, mangler du oversikten. Kanskje er det derfor du så ofte er et annet sted: mindre av utålmodighet enn av et ønske om å se tingene allerede i sin ferdige skikkelse.
I den fortalte tiden er du riktignok alltid tilskuer. Der kan du vurdere, beklage og glede deg. Gripe inn kan du ikke der lenger, eller ikke ennå.
Her kan du fortsatt stille et spørsmål, ta tilbake en setning eller bli lenger. Hvilket av dem som vil telle senere, får du ikke vite her.
