8. februar
Slutt å håpe – og du vil slutte å frykte: De to hører sammen som fanger i samme lenke.
sitert hos Seneca, 5. brev
Lyttemodus
Slutt å håpe – og du vil slutte å frykte: De to hører sammen som fanger i samme lenke.
Noen ganger er et avslag lettere å bære enn ventingen på det. Så lenge avgjørelsen ikke er tatt, gransker du hvert tegn: hvor lenge svaret uteblir, hvor vennlig den siste setningen lød. Hver tolkning som gir deg mot, har med seg sitt eget motregnestykke. Når neiet så kommer, er du skuffet og samtidig underlig lettet. Noe i deg kan slutte å regne.
Denne lettelsen kan gjøre deg mistenksom. Ville du det mindre enn du trodde? Sannsynligvis ikke. Håp og engstelse var bare den samme spenningen, sett fra to sider. Faller det ene bort, gjør det andre det også.
Men det følger ikke av dette at du burde ha sluppet taket tidligere. Noe du ikke lenger venter deg noe av, kan ikke skremme deg lenger. Men det kan heller ikke glede deg lenger. De søvnløse timene hørte med til det utfallet betydde for deg.
Neste gang kommer du igjen til å vente på et svar. Om du da ønsker å håpe mindre, eller bare å få beskjed raskere, er ikke det samme.
