7. februar
Hvor liten er ikke den delen av den uendelige, uutgrunnelige tiden som er tilmålt hver enkelt – på et øyeblikk forsvinner den i evigheten. Hvor liten delen av hele stoffet, hvor lite det hjørnet av jorden du kryper på.
Selvbetraktninger XII,32
Lyttemodus
Hvor liten er ikke den delen av den uendelige, uutgrunnelige tiden som er tilmålt hver enkelt – på et øyeblikk forsvinner den i evigheten. Hvor liten delen av hele stoffet, hvor lite det hjørnet av jorden du kryper på.
Når en feil holder deg våken om natten, kan det hjelpe å tenke i størrelsesordener. En mislykket setning, målt mot århundrer og kontinenter, krymper. Skammen kan da ikke like lett gjøre krav på hele natten.
Men forteller noen deg om sin egen søvnløse natt, ville du knapt legge frem dette regnestykket for ham. Galt ville det ikke være, det ville bare komme fra feil kant. Det som letter deg selv, kan overfor en annen fort høres ut som å vifte det bort.
Kanskje virker det vide blikket pålitelig bare innover. Brukt på deg selv tar det fra krenkelsen dens overdrevne størrelse. Brukt på andre tar det fra dem noe som tilhører dem: at sorgen deres får være så stor i deres natt som den nå engang er.
Helt rent lar det seg likevel ikke skille. Heller ikke du er alltid i stemning for århundrer. Da er det godt om noen sitter ved siden av deg som ikke gjør noe mindre. Han spør bare hva du sa, helt nøyaktig, og hører etter til slutten.
