6. februar
Der borte, sier ridderen, står ville kjemper – jeg rir mot dem! Det er vindmøller, roper tjeneren hans, ikke annet enn vindmøller. Men den som allerede ser kjemper, lar seg ikke overbevise av noen møllevinge; meningen har skapt verden før øynene får prøvd den.
Don Quijote (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Der borte, sier ridderen, står ville kjemper – jeg rir mot dem! Det er vindmøller, roper tjeneren hans, ikke annet enn vindmøller. Men den som allerede ser kjemper, lar seg ikke overbevise av noen møllevinge; meningen har skapt verden før øynene får prøvd den.
Når du først er overbevist om at noen ikke liker deg, blir det vanskelig å se noe annet i ham. Han hilser kort: Det stemmer. Han spør vennlig om helgen din: høflighet, kanskje til og med beregning. Hver iakttakelse finner straks sin plass, og nettopp det føles som en bekreftelse.
En overbevisning setter seg sjelden til motverge mot fakta. Den tar dem opp i seg og oversetter dem. Derfor hjelper det lite bare å se nøyere etter. Blikket har for lengst gått i dens tjeneste.
Snarere røper den seg ved det som uteblir. Når overrasket dette mennesket deg sist? Kommer du ikke på noe, kan det skyldes ham. Men det kan også bety at du ikke lenger har gitt ham sjansen.
Å slippe bildet gir ikke bare lettelse. Det har forklart deg hvorfor noe mellom dere var vanskelig, og gitt deg en rolle der du ikke har gjort noe galt. Uten dette bildet ville du vært usikker igjen.
Ved neste korte hilsen ville du da rett og slett ikke vite hva den betyr.
