5. februar
Livet ligner et terningspill: Hvordan terningene faller, står ikke til meg. Men å sette dem som har falt, med omhu og etter kunstens regler – det er min oppgave.
Samtaler II,5 (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Livet ligner et terningspill: Hvordan terningene faller, står ikke til meg. Men å sette dem som har falt, med omhu og etter kunstens regler – det er min oppgave.
Vanskeligst å sortere er det du selv har ført til. Et tilfelle, en sykdom eller en annens avgjørelse kan du etter hvert godta som noe gitt. Med et tilsagn du selv har gitt og i dag angrer på, går det dårligere. Det var en gang ditt valg. Nå er det en situasjon du befinner deg i.
To holdninger byr seg fram, og begge har noe skjevt ved seg. Du kan fortsette å behandle saken som din feil, gå gjennom den igjen og igjen og spørre hvor du burde ha tatt av. Da blir oppmerksomheten din stående ved et øyeblikk du ikke lenger kommer til. Eller du kan erklære den for skjebnen, som nå engang har rammet deg. Det frigjør blikket, men kjennes som om du snakker deg bort fra noe.
Kanskje stemmer begge halvveis. Tilsagnet forblir ditt, også i den forstand at ingen andre enn du nå kan oppfylle det godt eller si det opp på en anstendig måte. Og likevel er det ikke lenger den samme avgjørelsen som den gangen, da du ennå ikke visste det du vet i dag.
I morgen vil også det du gjør med det i dag, allerede ha skjedd.
