1. februar
Alt har sin tid: å føde og å dø, å plante og å rykke opp, å gråte og å le. Den som tar imot tiden, finner fred under solen.
Forkynneren – Kohelet (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Alt har sin tid: å føde og å dø, å plante og å rykke opp, å gråte og å le. Den som tar imot tiden, finner fred under solen.
Noe tar slutt uten at noen avslutter det. Et vennskap der dere før skrev til hverandre hver uke, klarer seg nå med to meldinger i året. Dere har ikke kranglet, og ingen av dere har skuffet den andre. Likevel vet du ikke om dette er en pause eller allerede et farvel.
Innenfra er det nesten umulig å svare på. Tar du kontakt, viser det seg kanskje at alt fortsatt er der. Eller dere snakker høflig om ting som ikke lenger angår noen av dere. Lar du det være, kan nettopp tausheten din avgjøre det som ellers ville ha stått åpent.
Å finne seg i en tid forutsetter at du vet hvilken tid det er. Ofte ser du det først når den er over. Fram til da handler du i en situasjon som ennå ikke er avgjort, og det du gjør, er også med på å avgjøre den.
Kanskje skriver du i dag. Svaret kommer raskt og hjertelig og slutter med setningen om at dere absolutt må ses snart. Den setningen har dere skrevet til hverandre flere ganger før.
