30. januar
Jo mer ensom jeg er, jo fattigere på venner, desto mer vil jeg akte den loven som står skrevet i meg. Når alt vakler, holder jeg meg til det jeg har sett er rett.
Jane Eyre (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Jo mer ensom jeg er, jo fattigere på venner, desto mer vil jeg akte den loven som står skrevet i meg. Når alt vakler, holder jeg meg til det jeg har sett er rett.
En overbevisning som ingen deler med deg, er vanskelig å skille fra en feiltakelse. Så lenge andre er enige, blir den prøvd i forbifarten. Faller den tilslutningen bort, mangler du ikke bare støtte, men også noen som kunne ha rettet på deg.
I slike situasjoner trenger gjerne en annen målestokk seg fram: det som føles riktig akkurat nå. Den er nærmere og roper høyere. Men den skifter med utmattelsen, med angsten og med ønsket om å høre til et sted igjen.
Det du tidligere så var riktig, kommer derimot fra en stund da ingenting presset deg. Å holde fast ved det er å stole på noen som ikke er til stede nå, og som du ikke lenger kan spørre: deg selv, noen måneder yngre. Også den personen kunne ta feil. Men ingen presset henne eller ham.
Kanskje merker du en dag at du ikke lenger får helt tak i en grunn du hadde den gangen. Du holder deg til det likevel, slik du ville trodd en venn hvis begrunnelse du ikke kan få høre akkurat nå.
