27. januar
Lett og i mengder når du ondskapen; jevn er veien dens, og den bor like i nærheten. Men foran dyden satte gudene svetten: lang og bratt er stien — men for den som står på toppen, blir den lett.
Verk og dager (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Lett og i mengder når du ondskapen; jevn er veien dens, og den bor like i nærheten. Men foran dyden satte gudene svetten: lang og bratt er stien — men for den som står på toppen, blir den lett.
Noen ting får du nå til uten å måtte tenke. Du sier vennlig til noen at du er uenig, eller lar en krenkelse ligge i stedet for å gi den tilbake. Før måtte du overvinne deg selv hver gang. I dag merker du knapt at du i det hele tatt har tatt et valg.
Det er fint, men det har en underlig følge. Innenfra kjennes denne lettheten akkurat som en annen: som tausheten du har vent deg til fordi det var slitsomt å si imot, eller ettergivenheten du tar for å være sinnsro. Begge deler skjer uten anstrengelse. Begge deler virker selvsagt for deg.
Forskjellen ligger ikke i selve øyeblikket, men i det som gikk forut for det. Den ene lettheten har vokst fram av mange møysommelige gjentakelser, den andre av at du har unngått dem. Hvordan de oppsto, husker du i begge tilfeller bare uklart.
Kanskje blir forskjellen merkbar først når situasjonen forskyver seg litt: når den vennlige uenigheten din plutselig gjelder noen som betyr mye for deg, eller en krenkelse går dypere enn ellers. Da blir noe vanskelig igjen, og du kjenner igjen den gamle anstrengelsen.
