22. januar
Hjulet er mitt, og jeg dreier det: Den som nettopp sto øverst, synker; den som lå nederst, stiger. Stig opp på hjulet mitt – men klag ikke når det snur, for slik er dets natur.
Filosofiens trøst (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Hjulet er mitt, og jeg dreier det: Den som nettopp sto øverst, synker; den som lå nederst, stiger. Stig opp på hjulet mitt – men klag ikke når det snur, for slik er dets natur.
Det finnes perioder da nesten alt lykkes. Henvendelser blir raskt besvart, et forslag får gjennomslag, en avtale blir flyttet akkurat når du uansett ikke ville ha rukket den. Etter en stund tror du at det er din måte å ta ting på. Helt feil er det ikke. Du har jo faktisk jobbet.
Når det så begynner å gå tungt, leter du etter feilen. Noen ganger finner du en. Men ofte har du ikke gjort noe annerledes enn før, og nettopp det er vanskelig å holde ut. En feil kunne du ha rettet. Et omslag uten synlig årsak gir deg ingenting å gjøre, bortsett fra å fortsette som før, bare uten bekreftelsen.
I de gode tidene stilte du deg aldri det samme spørsmålet. Et forslag som ble godtatt, plukket du aldri så grundig fra hverandre som du nå gjør med et som ble avslått. At det gikk bra, virket som det normale; at det gikk galt, som et avvik som skyldte deg en forklaring.
Neste morgen skriver du neste henvendelse. Du formulerer den slik du gjorde den gangen svarene ennå kom raskt, og vet ikke om det noen gang var disse setningene det kom an på.
