20. januar

Å gi opp et ønske ser alltid likt ut utenfra. Du slutter å lete etter leiligheter i en annen by, eller du legger bort søknaden du har skrevet om i flere måneder. Om du dermed godtar en grense eller bare har blitt trett, er nesten umulig å avgjøre i øyeblikket. Begge deler kjennes først som lettelse.

Hva du virkelig trenger, er heller ikke gitt på forhånd. Det viser seg snarere i ettertid, i det som skjer etter at du har gitt avkall. Noen ganger merker du etter en stund at du knapt savner noe. Ønsket hadde først og fremst bundet en uro som nå fordeler seg andre steder. Noen ganger kommer det tilbake i ny skikkelse, for eksempel som irritasjon over ting som ikke har noe med det å gjøre, eller som en påfallende nøyaktig kunnskap om hvordan det har gått med andre i den byen.

Klokt var avkallet bare i det første tilfellet. Men da du bestemte deg, kjente du ingen av de to utfallene.

Om enkelte ting vil du aldri vite det helt sikkert. Søknaden ligger fortsatt i en mappe, og du åpner den sjelden, men ikke aldri.