19. januar

Om du fikk ønske deg hvordan det skulle ende, ville du nok ikke nevne en dag, men en årstid eller en time: et bestemt lys, en varme, en slags stillhet. Knapt noen ønsker seg noe fremmed til det. Ønsket strekker seg etter noe du allerede kjenner og har opplevd flere ganger.

Det som høres ut som en bestemmelse over slutten, er egentlig en bekjennelse. Denne tiden er så kjent for deg at du til og med ville overlate det siste til den. Om døden sier ønsket lite. Det røper heller hvor du føler deg trygg nok til ikke å måtte holde fast på noe lenger.

Men den valgte tiden kommer tilbake. Hvert år kommer den, og hvert år går du gjennom den og blir værende. Slik forblir ønsket hele tiden uoppfylt. Kanskje blir tiden tyngre av det, kanskje lettere. Noen ganger ser du nøyere etter enn ellers, som om den var en prøve på noe ingen kjenner datoen for.

Så er den over. Ønsket tar du med deg inn i neste år uten å merke det.