18. januar
Alt som skjer, er enten utholdelig eller uutholdelig. Er det utholdelig, så hold det ut og slutt å knurre. Er det uutholdelig, så ikke knurr heller – det tar slutt av seg selv. Husk bare: Mye blir utholdelig så snart oppfatningen kaller det utholdelig.
Selvbetraktninger X,3
Lyttemodus
Alt som skjer, er enten utholdelig eller uutholdelig. Er det utholdelig, så hold det ut og slutt å knurre. Er det uutholdelig, så ikke knurr heller – det tar slutt av seg selv. Husk bare: Mye blir utholdelig så snart oppfatningen kaller det utholdelig.
Et tog stopper ute på åpen strekning, og høyttalermeldingen sier ingenting om hvor lenge. Tjue minutter med varsel ville du tatt med ro. Ti minutter uten blir seige. Det tunge er da ikke så mye ventingen som at det mangler en grense du kunne holde deg fast i.
Mye av det du kaller uutholdelig, holder du jo allerede ut akkurat nå. Ordet sier altså sjelden noe om hvor mye krefter du faktisk har. Det holder heller fast på en frykt: at det skal forbli slik, at det blir verre, at ingen legger merke til det.
Noen ganger kan du etterprøve den frykten, og byrden blir mindre. Men på den andre siden finnes det en ubekvem forveksling. Også tilvenning gjør ting utholdelige. En støy, en tone noen snakker til deg i, en arbeidsdag som stadig blir for lang: Etter hvert plager det deg knapt lenger. Det kan være sinnsro. Men det kan også bety at du i det stille har funnet deg i noe som kunne vært endret.
Kanskje er knurringen din plagsom også for deg selv. Om du har blitt roligere uten den eller bare stillere, er vanskelig å skille innenfra.
